Bronkodilator reversibilitet I KOL: den roguish men harmløse lillebror av luftveis hyperresponsivitet?

Luftveishyperresponsivitet (AHR) ved kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) er godt beskrevet i en epidemiologisk sammenheng med ganske konsistente resultater. DET er kjent AT AHR er en negativ prognostisk markør, assosiert med en akselerert nedgang i forsert ekspiratorisk volum på ett sekund (FEV1) 1-3 og sannsynligvis også assosiert med en økning i dødelighet 4. TILSTEDEVÆRELSEN AV AHR i enkelte fag er nesten konstant. I Lung Health Study (Lhs), hvor respons på metakolin ble målt ved to tidspunkter med 5 års mellomrom, <endret 17% av deltakerne respons ved ≥2 konsentrasjoner 5. Røykeslutt er rapportert å ha en gunstig effekt PÅ AHR 5, og røykere med høye NIVÅER AV AHR synes å få mer fra røykeslutt i FORM AV FEV1 6.

Selv om mange AV» hows » FOR AHR i KOLS er kjent, har «whys» fortsatt ikke blitt besvart. DET er ikke kjent om AHR virkelig betegner en følsomhet for røyking, i tråd med den nederlandske hypotesen, eller om DET bare er en refleksjon av progresjonen i KOL. AHR er, i motsetning til astma, resistent mot nåværende behandlinger, og ekstremt lite er kjent om den underliggende luftveisbiologien forbundet med AHR i KOL.

Bronkodilator reversibilitet (Bdr) i KOLS har også blitt grundig studert, men med mer komplekse og forvirrende resultater enn FOR AHR. ET av hovedproblemene ved undersøkelse AV BDR er at DET ikke er en konstant funksjon hos den enkelte pasient. Den store variabiliteten INNEN individ AV BDR er vist hos moderat TIL alvorlig KOLS, hvor ∼50% av pasientene endret responderstatus mellom studiebesøk 7, og det er også observert hos personer med mild KOLS, som Vist I Studien Av Anthonisen et al. 8 i dagens utgave Av European Respiratory Journal.

det har vært stor interesse for den mulige sammenhengen MELLOM BDR og prognose ved KOLS, men til tross for mange studier er det ikke klarlagt et klart bilde. Noen studier har funnet reversibilitet å være en markør for en ugunstig prognose i FORM AV FEV1 nedgang 1, 9, mens andre har funnet motsatt 2, 10. Når DET gjelder dødelighet, har en studie vist en gunstig effekt AV BDR 11, mens andre ikke har funnet noen effekt AV BDR på dødelighet 10, 12. BDR kan uttrykkes i forskjellige termer: for eksempel som en absolutt verdi; i forhold til baseline FEV1; i forhold til forventet FEV1; eller på enda mer sofistikerte måter. Den 3-4 ganger økningen i statistiske modeller på grunn av dette har ofte ført til mer forvirring enn klarhet.

datasettet fra LHS er unikt med hensyn til utvalgsstørrelse, samt lengde på oppfølging, og det er usannsynlig, i overskuelig fremtid, at bildet AV BDR i mild KOLS vil bli utviklet mye lenger enn det Som Presenteres Av Anthonisen et al. 8 I Denne Utgaven Av Dagbladet. Anthonisen et al. 8 fulgte 4194 personer med mild KOLS i 11 år, med reversibilitetstesting hvert år for de første 5 årene, og igjen 6 år senere. VIDERE BLE AHR med metakolin målt ved baseline, og røykestatus gjennom 11 års oppfølging ble registrert. Det har således vært mulig å undersøke EFFEKTEN AV BDR på prognose når DET gjelder FEV1-nedgang, å undersøke endringen med tiden I BDR, og å undersøke sammenhengen mellom endringer I BDR, endringer i røykevaner og baseline AHR.

hovedkonklusjonene fra studien virker enkle. Anthonisen et al. 8 fant at bronkodilatorrespons ved baseline ikke var relatert til den påfølgende nedgangen i lungefunksjonen, vurdert ved data på postbronkodilator FEV1 fra 1 til 11 år. Denne observasjonen er i samsvar med Data fra INHALERT Steroider I Obstruktiv Lungesykdom i Europa (ISOLDE) studie 7, men ikke med data fra Intermittent Positive Pressure Breathing (IPPB) studie 10. Sammenlignet med sistnevnte studie hadde LHS flere pasienter, en vesentlig lengre oppfølging og en mer hensiktsmessig studiedesign med hensyn til å undersøke effekten av bronkodilatorrespons på prognose. Et slående funn i LHS-studien var den markante økningen i bronkodilator reversibilitet i løpet av 1. år med oppfølging. Økningen ble observert i alle røyking lag, men var mye større i gruppen av vedvarende quitters enn i intermitterende quitters og kontinuerlige røykere. En tverrsnittsforbindelse mellom røyking og bronkodilatorrespons har tidligere blitt rapportert 10, og det kan spekuleres i at røykeslutt, ved å redusere luftveisbetennelse, medierer et «potensial for bronkodilatasjon». Den faktiske reversibiliteten var ikke stor, den gjennomsnittlige reversibiliteten var 111 mL, tilsvarende 4,3% av baseline FEV1. Det er således mulig at funnene fra LHS ikke gjelder for pasienter med mer avansert eller reversibel sykdom, slik som de som er angitt i noen av de store medisinforsøkene, hvor gjennomsnittlig relativ reversibilitet har vært i størrelsesorden 20% 13.

en grundigere undersøkelse av reversibilitetsdataene fra LHS avslører at mer forvirring forblir. Hvis DET antas AT AHR og BDR reflekterer samme underliggende luftveisabnormalitet, er det vanskelig å sette bitene sammen. BDR og AHR var positivt korrelert, som forventet. Røykeslutt reduserte IMIDLERTID NIVÅET AV AHR 5, mens det økte NIVÅET AV BDR i samme befolkning. BDR gikk ned med alderen, mens DET motsatte var TILFELLE FOR AHR 5. Sykdomsprogresjon økte BÅDE AHR og BDR, dømt fra data hos fortsatte røykere. Endelig var baseline-NIVÅET AV AHR en sterk prediktor for påfølgende nedgang I FEV1. SOM nevnt var DETTE ikke tilfelle FOR BDR.

Så kan vi gi mening fra de ovennevnte konklusjonene om bronkodilator reversibilitet ved kronisk obstruktiv lungesykdom? På noen problemer oppstår et klarere bilde. Det ser ut til at vi nå kan kaste bort bronkodilator reversibilitet som en prognostisk faktor i kronisk obstruktiv lungesykdom. Hvis postbronkodilator forsert ekspiratorisk volum på ett sekund kontrolleres, er det ikke overbevisende bevis for at reversibilitetsnivået i seg selv er forbundet med den påfølgende nedgangen i lungefunksjonen eller med dødelighet. Faktisk har vi nå overbevisende bevis for at nivået av reversibilitet er ikke viktig for prognose i kronisk obstruktiv lungesykdom, og denne uttalelsen synes å være sant uavhengig av nivået av sykdom alvorlighetsgrad. På de ulike «atferd» av luftveiene hyperresponsivitet og bronkodilator reversibilitet i kronisk obstruktiv lungesykdom, kan det konkluderes med at de har noe til felles, men kanskje mer som skiller dem. De kan godt være brødre; men som airway hyperresponsiveness vokser opp og viser sin dårlige karakter, bronkodilator reversibilitet fortsatt spiller rundt med oss, og vi bør nok ikke ta ham for alvor.

Posted on

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.